BokanmeldelserLitteraturRomaner

Ungdomsskulen er vond lesning

Karoline1 comment1154 views
Ungdomsskulen av Heidi Furre

Det skal ikke så mye til for å kjenne seg igjen i handlingen i Ungdomsskulen. Man trenger egentlig bare å ha vært ungdom. 

Heidi Furre 

Ungdomsskulen 

Flamme Forlag

Roman

Husker du mye fra ungdomsskolen? Det gjør jeg. Spesielt godt husker jeg et møte mellom klasseforstanderen, mamma og jeg, hvor vi snakket om hvorfor jeg ikke hadde noen venner. Ingenting forandret seg etter det møtet. Det er stor sannsynlighet for at du kommer til å huske mer fra åra som ungdom etter å ha lest Ungdomsskulen. Både de gode og de dårlige tingene, og kanskje klarer du å se på de dårlige minnene med nye øyne.

I andreboka til Heidi Furre følger vi Maja og venninnene hennes, Pelle og Maria, gjennom de tre åra de går på ungdomsskolen. Boka handler om den turbulente tida når man beveger seg fra barndom til ungdom. Den handler om ønsket om å bli invitert på fester, aller helst de riktige festene, den handler om å skulle ha sex for aller første gang, samtidig som man fortsatt bare er et barn, og vil bade med bestevennene sine og gå julebukk. Den handler også om de mer alvorlige tingene, sånn som at Maja har mista faren sin, som forsvant på sjøen uten et spor, om å tråkke feil og å måtte ta konsekvensene av det. Og samtidig som man finner seg sjæl, er kanskje ikke bestevennene bestevenner hele tida, og den første kjærligheta er rar og stor og kan gjøre skikkelig vondt.

 

Gjenkjennelig om ungdomstida

Heidi Furre debuterte med boka Parissyndromet i 2013, som fikk gode kritikker og som jeg selv likte godt. Med andreboka gjør ikke Furre det noe dårligere, og det var nesten ubehagelig hvor mye jeg klarte å leve meg inn i verdenen til den unge hovedpersonen. Hva er det egentlig som gjør denne boka så veldig gjenkjennelig, og hvordan klarer den å trykke på alle knappene mine? For plutselig er jeg 14 år igjen, på vei til et middagsselskap med familien og passerer en gjeng fra parallellklassen som går med hver sin klirrende bærepose, når jeg leser scener som dette:

– Det er kjempefarleg å henge sånn ut av bilar, seier Egil. – Ja, seier eg og får den lengten, den eg får når eg høyrer musikk dunke ut av ein bil, flasker som klirrar , jenter som ler.

Det er så presist fortalt, og det er en sår ærlighet der, som beskriver de følelsene man kanskje ikke la merke til da man stod midt oppi det selv. Eller de følelsene som kom ut helt feil, sorgen som kom ut som sinne, og noen ganger bare likegyldighet. Den samme ærligheten opplever jeg også når Maja syns det er flaut med levende lys på middagsbordet, og når hun vil krangle med mora bare for å krangle. ”Kjenner at eg har litt lyst til å krangle”, tenker hun, uten å gå noe videre inn på hvorfor hun føler det sånn som hun gjør, eller utbrodere det noe videre.

Ungdomsskulen av Heidi Furre

Brutalt ærlig

Jeg husker selv hvordan det var å komme hjem fra skolen til tomt hus, gå på rommet sitt og legge seg under dyna med alle klærne på, kanskje til og med sette på TV-en. Og idet man hører ytterdøra er man oppe og står igjen, setter seg kanskje ved pulten og later som man gjør lekser, eller står ved bokhylla og tvinner tomler. Maja gjør også dette, noen ganger skulker hun til og med, bare for å ligge hele dagen i senga. Og hun forteller det på en så selvfølgelig og rett fram måte, at jeg nesten blir litt sjalu. For man burde jo egentlig ikke ligge i senga, med alle klærne på, og sove hele dagen, når man egentlig skulle vært på skolen? Den eneste lille skammen som er å skimte hos Maja, ligger i det at hun vet når hun må stå opp for ikke å bli opdaget av mora, og når hun svarer ”nei” på spørsmålet om hun sover.

Kjenner at eg har lyst til å krangle. Ho skrur på radioen så høgt at eg må rope. Trur ikkje ho høyrer, når eg seier eg har klina med to stykk i kveld.

Det er vanskelig å gripe fatt i hvor mye faren til Maja betyr og har betydd for henne. For også når det gjelder hans forsvinning, og antatte død, er det lite dramatikk å tyde i språket. Noen ganger er det til og med provoserende nøkternt, og man får litt lyst til å riste følelsene ut av hovedpersonen, når hun på 1-årsdagen for farens forsvinning heller ser for seg hvordan kroppen hans ser ut på havets bunn, enn å minnes han som den han var. Samtidig skjønner man henne også, for kanskje er det noen tanker og følelser som må vike, når kroppen er så full av dem som det den er når man er ungdom.

 

Ungdomsskulen er vond, men viktig

Det gjør vondt å lese Ungdomsskulen. Det gjør vondt å bli mint på en ungdomstid i ensomhet og utenforskap, og det gjør vondt å tenke på hvor mye jeg lot denne perioden i livet påvirke den jeg skulle bli. Selv om jeg ikke hadde noen Maria eller Pelle, og selv om jeg aldri ble invitert på festene, eller fikk meg kjæreste, er det så mye å kjenne seg igjen i. For selv om ikke alle disse tingene hendte meg, hadde jeg hørt om andre som hadde opplevd noe liknende, og noen ganger var det rykter og andre ganger var det sant, og aller helst ville jeg at det skulle være meg. Og selv om det gjør vondt er det samtidig så viktig, for etter hvert kan man kanskje lære seg å sette pris på den ”verste perioden i livet”, og tenke at det var litt fint også.

 

 

Karoline
Jeg har jobbet i ARK Bokhandel siden 2009, og har en mastergrad i litteraturformidling fra Universitetet i Oslo. Jeg prøver å lese bøker i forskjellige sjangre, men ender altfor ofte opp med samtidsromaner av norske forfattere.

1 kommentar

Leave a Response