BokanmeldelserLitteraturRomaner

Jeg har lest Calendar Girl

Karoline1 comment1398 views
Portrett av Audrey Carlan

I et merkelig innfall fikk jeg det for meg at jeg skulle lese den første boka i serien Calendar Girl. Jeg hadde selvfølgelig en rekke fordommer mot boka, men den klarte likevel å overraske meg.

Audrey Carlan

Calendar Girl: Forført

Cappelen Damm

Roman

Det har vært en del diskusjoner om denne boka i nettaviser, på blogger, på åpne fb-sider og lukkete fb-sider. Og det har allerede blitt snakket så mye om den tvilsomme markedsføringa av Calendar Girl, at det skal jeg ikke skrive noe om. Grunnen til at jeg nå valgte å lese en bok som jeg ikke hadde lyst til å lese i det hele tatt, er først og fremst på grunn av kundene mine. Daglig får jeg spørsmål om jeg har lest boka, og om den er bra, og selv om jeg har lyst til å si at det ikke er verdt å kaste bort tid og penger på den, kan jeg jo faktisk ikke det når jeg selv ikke har lest den. Også blir jeg bare stående og nikke dumt når kunden spør om den er bedre enn Fifty Shades, for Fifty Shades hadde faktisk så dårlig språk at de ikke orka å lese den ferdig. Jeg har lest Calendar Girl for å kunne si at den er dårlig og kunne begrunne hvorfor den er det. Her er anmeldelsen.

Calendar Girl av Audrey Carlan

Jeg kommer ikke til å kaste bort så mye plass på hva Calendar Girl handler om. Faren til hovedpersonen, Mia Saunders, har spilt på seg en stor gjeld, han har blitt banka opp og ligger i koma, og Mia får ett år på å skaffe pengene. Heldigvis driver tanta til Mia et eskortefirma, hvor Mia får jobb. Boka er delt opp i tre deler, januar, februar og mars. I hver del har Mia en ny klient, en ny rik, sexy mann, noe som byr på utfordringer av både det ene og det andre slaget.

Null spenning

Man skjønner ganske tidlig i handlingen at her er det om å gjøre å komme til sexen fortest mulig. På side 11 har vi blitt presentert for hovedpersonens problem, på side 12 har vi fått løsningen på nevnte problem og på side 28 befinner Mia seg hos sin første klient. Det er heller ikke så vanskelig å skjønne hva som senere kommer til å bli et problem, gjennom lite tildekkete hint som: ”Jeg trengte ikke engang å ligge med han, og enda viktigere var det at jeg umulig kunne forelske meg” (s. 22), ”En sexy fyr som jeg ikke

[Hallo! I kursiv til og med, da det jo være sant!]har tenkt å forelske meg i…” (s. 39) og ikke minst ”Ikke ligge med noen andre, ikke sove sammen i betydningen sove, og ikke forelske seg. Lett som en plett!” (s. 62). Hmmm… jeg lurer på om Mia kanskje kommer til å forelske seg i den råkjekke surfeduden Wes? Ikke lett å si.

Her skal virkelig ingenting være opp til fantasien (og vi har ikke kommet til sexen engang), dørene til den videre handlingen står på vidt gap og det er fullstendig gjennomtrekk. Jeg lurer på om ”folk flest” setter pris på å bli undervurdert på denne måten? Overforklaringene ligger på rekke og rad i denne boka, fra ”Ifølge klokken på nattbordet var det nokså sent. Klokken var ett om natten” (s. 54), til ”Jeg gikk langsomt bort til Alec, men ga meg ikke til kjenne. Han hørte meg ikke heller, for musikken var så høy at den dekket over bevegelsene mine. Og han befant seg uansett i sin egen verden” (s. 228). Sidene er fylt med slike lange, repeterende utgreinger, som viser seg å være helt unødvendige og ikke ha noe med handlingen å gjøre i det hele tatt.

Hva var det du sa?

Jeg skal ikke slå for hardt ned på det dårlige språket i Calendar Girl. Det er helt greit å både lese og like lettleste bøker, men noen av formuleringene i denne romanen ter så dårlige at de bare må nevnes. Ganske tidlig får vi denne intelligente observeringen servert: ”Hun hadde på seg en hvit bluse som var myk som silke, antakelig fordi den var av silke” (s. 13) og på side 164 kan vi lese dette om to lerret som henger på en vegg: ”Det ene var cirka 1,80 bredt og 1,20 høyt. Det andre var drøye 1,80 høyt og 1,20 bredt. Så egentlig samme størrelse, bare at det ene hang horisontalt og det andre vertikalt”. Jeg har ikke så mye mer å si om dette, hun har et imponerende øyemål og hun har jo helt rett, det er jo egentlig samme størrelse.

Noen av dialogene er komisk dårlige, som når Hector forteller om hvorfor Chicago-elva farges grønn på St. Patricks-dag og det er vanskelig ikke å se for seg at han står der og leser opp fra et leksikon. Flere av sammenligningene henger bare ikke på greip. Ord som renner ut av munnen som syre mot naken hud, og løgner som renner over lepper som oppkast på et teppe. Jeg ser for meg hvordan forfatteren har sittet ved pc-en sin og virkelig prøvd å tvinge ut noe originalt, og så er dette det beste hun klarte å komme med. Hun skal ha for forsøket i det minste.

Når alt dette er sagt skal forfatteren ha for stor variasjon når det kommer til kallenavn på det kvinnelige kjønnsorgan. Her har man de ganske så vanlige klitorisen, fitta og musa. Man har de som er hakket mer gammeldags, som oppsvulmet kjød. De vage sentrum for nytelsen og den verkende kløften. Og så de litt mer oppfinnsomme igjen, som orgasmetriggeren og nytelsesknoppen. Og ikke minst mine unevnelige deler, som ellers er ganske så nevnelige.

Tøff, men lite troverdig

Forfatteren prøver hardt å fremstille Mia som en tøffing, ei som ikke er som de andre eskortejentene og som står opp for seg selv. Hun gjør jo dette tross alt for å redde faren sin. Problemet er at jeg ikke tror på noe som helst av det. Det blir for krampeaktig med motorsykkelen, og band-t-skjortene. Ikke blir det noe bedre av hennes til tider svært så fjortisaktige oppførsel.

Kofferten min var blitt levert en gang i løpet av kvelden, så jeg dro fram et par rene jeans og en Radiohead-T-skjorte. Jeg tenkte tilbake på konserten hvor jeg og Ginelle hadde rocket så hardt og skreket så høyt at vi ikke hadde hatt stemme igjen neste dag. Men det brydde vi oss ikke om.

Jeg tror verken jeg eller Mia tror på det når hun prøver å overbevise oss om at hun har sex med klientene sine ene og alene fordi hun har lyst. Ikke fordi hun får ekstra betalt for å gjøre det. Det dramatiske skuespillet hun setter opp når de faktisk betaler henne, er heller ikke overbevisende. Mia selger sex, hun er prostituert og kvinner verden over drømmer om å leve et liv som henne. Det er mildt sagt problematisk. Det er ingenting ved denne hovedpersonen som setter kvinnen i førersetet. Hun er kjøpt og betalt av rike, sexy menn og hun er like ille som de kvinnene hun så desperat prøver å distansere seg fra.

Calendar Girl er ikke verdt din tid

Ikke engang sexscenene er særlig pirrende. Her beskrives helt vanlig hverdagssex, som oftest i en seng, som av og til byttes ut med en dusj eller et folketomt atelier. Det er inn og ut og ferdig med det. Det er absolutt ingen grunner til å lese denne boka. Og det er her den også har overrasket meg. Jeg trodde faktisk ikke at en bok kunne være så dårlig skrevet. Alt fra språket til handlingen er langt under middels. På side 111 begynte jeg å kjede meg og rundt side 205 måtte jeg sprette vinflaska.

Det er sjeldent jeg har så vanskelig for å forstå at noen leser dette av fri vilje. Det kan godt være at de neste bøkene i serien er mer oppfinnsomme, eller at virkeligheten slår Mia i trynet, når det viser seg at mindre sexy, men fortsatt rike, menn også kan kjøpe henne, men det orker jeg faktisk ikke å finne ut av.

Karoline
Jeg har jobbet i ARK Bokhandel siden 2009, og har en mastergrad i litteraturformidling fra Universitetet i Oslo. Jeg prøver å lese bøker i forskjellige sjangre, men ender altfor ofte opp med samtidsromaner av norske forfattere.

1 kommentar

Leave a Response