Litteratur

Hvor ble du av, Mathea?

Karoline664 views

Da jeg leste Kjersti Annesdatter Skomsvolds forfatterdebut Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg i begynnelsen av 2013, ble jeg umiddelbart bergtatt av romanens underliggende og noe sære humor. Fortellingen om Mathea som er redd for å dø uten at noen vet at hun har levd, og som lager en tidskapsel for å sørge for at noen skal vite hvem hun er og var, gjorde inntrykk fra første side. Det var derfor en selvfølge at jeg skulle se teaterforestillingen da romanen ble satt opp som teater på Nationaltheatret.

Det er risikabelt å troppe opp med skyhøye forventninger, fallhøyden er stor og dette fikk jeg smertelig erfare denne lørdagen. Jeg hadde forventet at en trio som Skomsvold, Olin og Jacobsen skulle kunne utføre mesterverk, men jeg gikk fra teateret og var skuffet over det jeg hadde sett.

am_wide

På tross av skuffelsen kunne jeg ikke la være å bli imponert over Anne Marit Jacobsens prestasjoner i stykket. Hun klarer å holde på publikum, og høylytt latter hørtes både titt og ofte. Jeg lo til og med litt selv. Det er tydelig at Jacobsen føler mye overfor personen Mathea, og hun gjør en god jobb med å formidle Matheas følelser og tanker rundt det å være alene og redd. Det er likevel ikke min Mathea jeg opplever på scenen. Der jeg i boka nesten følte en slags skam over å le av Matheas ufrivillige humor, ler jeg i stykket med henne. Den underliggende humoren har blitt tydeligere – for tydelig – og Matheas sjarm forsvinner litt.

Det er en mørk stemning som ligger over hovedpersonens tilværelse fra starten av, og som ikke bare gir et hint, men klare oppfordringer om hva vi skal føle. Det tragikomiske fra boka, har i stykket blitt mer tragisk enn komisk. Budskapet er enkelt og greit at vi skal synes synd på den ensomme, eldre Mathea, som er redd for å dø. Å lese boka vekte sterke følelser, men jeg satt likevel med et skjevt smil om munnen da jeg hadde lest ned den siste sida. Jeg følte så mye for Mathea, og elsket hennes særhet. Hun var ikke bare en stakkarslig, gammel dame, men også tøff på sin måte. Da jeg så stykket var jeg aller mest trist, og kanskje litt redd for å ende opp som Mathea. Rebekka Karijords melankolske musikk var heller ikke med på å lette stemningen, men underbygget det alvorlige i handlingen.

Stykket tok seg noe opp da Nils Golberg Mulvik kom inn som en ung Epsilon, Matheas avdøde ektemann, i andre akt. Selv om han ikke gjør så mye ut av seg, fungerer Matehas tilbakeblikk bedre når de har noe å lene seg på. Det ble også lettere å føle på sorgen til Mathea, at dette – Epsilon – er det hun har mistet og aldri kommer til å få igjen. Den tomme stolen, det ene paret med tøfler og den ekstra kaffekoppen fikk en sterkere betydning når han som ikke lenger er der kommer mer til syne.

Det mest positive med denne teateropplevelsen var at han jeg hadde dratt med meg, mot hans vilje, gikk ut derfra og hadde hatt en fin opplevelse. Med den største selvfølgelighet erklærte han at første akt stod til en toer, mens andre akt fikk så mye som en sekser. Til sammen ble dette en femmer. Hvordan en slik vurdering fungerer er jeg usikker på, og jeg hadde ikke stolt så mye på denne bedømmelsen, men en fin opplevelse var det.

Foto: http://www.nationaltheatret.no

Karoline
Jeg har jobbet i ARK Bokhandel siden 2009, og har en mastergrad i litteraturformidling fra Universitetet i Oslo. Jeg prøver å lese bøker i forskjellige sjangre, men ender altfor ofte opp med samtidsromaner av norske forfattere.

Leave a Response