BokanmeldelserLitteraturRomaner

Hår til besvær

Karoline1 comment534 views
Sofi Oksanen

Forventningene skøyt i taket da jeg oppdaget at Sofi Oksanen kom med ny bok. Både Stalins kyr og Utrenskning ga meg mye, og det er ikke rart at Oksanen har blitt trukket fram som en av de mest interessante nye forfatterne. For det er hun virkelig, men med Norma blir jeg nok en gang skuffet over en bok fra denne forfatteren, som jeg tidligere satte så høyt.

Det var først etter å ha kommet godt i gang med romanen, og mens jeg slet med å skjønne at dette kunne komme fra forfatteren bak to av mine favorittbøker, jeg kom på at jeg hadde gitt opp å komme gjennom Oksanens forrige utgivelse, Da duene forsvant, som kom i 2013. Jeg sank litt sammen da det gikk opp for meg at dette kunne være en gjentakelse av den forrige nedturen, men konsentrerte meg om å ikke la den tanken påvirke resten av lesningen.

Norma

Romanen handler om Norma, som i starten av romanen nettopp har vært i moras begravelse. Spørsmålet som oppstår er om mora, Anita, som endte livet på skinnene under en t-bane, hoppet av egen fri vilje eller ble dyttet. Norma går inn for å finne ut hva som skjedde i ukene før moras dødsfall. Og det vikles etter hvert opp en thriller om et hårimperium, ulovlig surrogati og ”levende” hår.

For håret til Norma er ikke som alle andres hår. Det vokser en meter i døgnet, forteller om framtida og kan føle hva slags sykdommer tilfeldige mennesker på gata bærer på. Dette håret har vært en stor ressurs for Anita. Før hun døde jobbet hun for ektemannen til en barndomsvenninne, som driver et hårimperium, og hvor ekte hår er mer verdifullt enn gull. Samtidig som Norma kommer nærmere sannheten, blant annet gjennom videoer som Anita har etterlatt seg, bruker hun alkohol og dop som selvmedisinering for å komme seg gjennom hverdagen.

Jeg måtte virkelig gå inn i meg selv for å forstå om det var det ”levende” håret som jeg ikke klarte å akseptere, og som gjorde at jeg syntes boka var så dårlig. Det er tross alt en ganske urealistisk og fantastisk verden som skildres i denne boka. Samtidig leser jeg Harry Potter-bøkene nå for tida, og har ingen problemer med å se for meg alt det magiske som finner sted på Galtvort, og til og med føle at det er troverdig. At noe skildres på en sånn måte at man faktisk tror på at det skjer enten i dette eller i et annet univers, avhenger ikke av om det er overnaturlige elementer med i bildet eller ikke. jeg er ganske sikker på at jeg kunne ha trodd på ”levende” hår, hvis det hadde vært godt fortalt.

Det jeg sliter mest med Norma er å komme nærmere inn på karakterene. Jeg føler absolutt ingenting for Norma, eller noen av de andre kvinnene eller mennene for den saks skyld, som lider under dette hårimperiet. Jeg klarer ikke på noe tidspunkt å heie fram hovedpersonen eller krysse fingrene for at det skal ende bra med henne. Og samtidig som jeg skal prøve å føle empati for Norma, er det en rekke andre personer med i historien, som jeg skal rekke å bli kjent med, før alle de løse trådene skal flettes inn i en slags avslutning.

 

Den som hersker over drømmene, hersker over verden. den som hersker over håret, hersker over kvinnene. Den som hersker over forplantningsevnen deres, hersker samtidig over mennene.

 

Språket syns jeg heller ikke er mye å skryte av i denne romanen. Det er en lang vei fra Stalins kyr og Utrenskning til det her. Det er nesten så jeg må trekke på smilebåndet over setninger som: ”Marion gløttet bort på Lambert, uttrykket hans røpet ikke noe” (s. 145), som er så platte og uinspirerende at jeg sliter med å se situasjonen for meg.

Som i flere av de andre romanene til Sofi Oksanen er det kvinner som står i fokus. Kvinner som må gjøre ting de kanskje ikke har så lyst til å gjøre, for å får råd til å leve det livet de ønsker seg. Og i toppen sitter det menn og kvinner som tjener på det, og som vil gjøre alt for å ikke bli avslørt. Og der det tidligere har vært disse kvinneskjebnene, og hvordan de blir fortalt og framstil, som har engasjert meg ved Oksanens tidligere bøker, klarer jeg ikke å finne igjen til den samme fascinasjonen når jeg leser Norma. Når det er sagt var det nok i denne romanen til at jeg klarte å komme meg igjennom den. Det er mer enn jeg kan si om Oksanens forrige utgivelse.

Karoline
Jeg har jobbet i ARK Bokhandel siden 2009, og har en mastergrad i litteraturformidling fra Universitetet i Oslo. Jeg prøver å lese bøker i forskjellige sjangre, men ender altfor ofte opp med samtidsromaner av norske forfattere.

1 kommentar

Leave a Response