BokanmeldelserLitteraturLivsstilRomaner

Sykt lykkelig

Karoline1 comment818 views
Portrett av Helga Flatland

Boka Bli hvis du kan, reis hvis du må av Helga Flatland er en av få bøker som har fått meg til å gråte. Det var antagelig Flatlands imponerende evne til å sette seg inn i og beskrive forskjellige menneskers tankeliv og følelser, som gjorde at jeg i løpet av de siste sidene i denne boka felte et par tårer. Jeg hadde derfor høye forventninger til Flatlands nyeste bok, og i jula fikk jeg endelig lest den.

Vingebelastning handler om 30 år gamle Andreas som har alt man kan ønske seg i den alderen. Egen leilighet, jobb i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og samboeren Hanna. Likevel er det noe som skurrer, og ved en ren tilfeldighet fanges Andreas opp av psykiatrien. Han får time hos psykologen Bjørnar og han får en mild psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og benytter all den ledige tiden til å finne ut hvor det gikk galt. Samtidig som denne handlingen finner sted, får vi tilbakeblikk til Andreas’ oppvekst. På hvilken måte har foreldrene sviktet han? Hvor mye har hendelsen med ungdomsforelskelsen Kristin hatt å si? Hvor gikk det galt? Samtidig som Andreas skal finne svarene på disse spørsmålene blir hans forhold til Hanna og familien hans satt på prøve.

Dette er historien om en generasjon som har fått høre at de kan bli hva de vil. En generasjon hvor fokuset ligger på selvrealisering og det å skulle lykkes. Å skulle bli noe, og bli sett. Som 27 år gammel kvinne, vokst opp med tanken om at jeg kan bli det jeg vil, og med en mastergrad i litteratur, er det vanskelig ikke å kjenne seg igjen i historien om Andreas. Lettere blir det ikke når Andreas på side 11 går i mine fotspor (eller er det jeg som går i Andreas’ fotspor..?), over broen ved Blindern t-banestasjon, forbi barnehagen og, i motsetning til Andreas, går jeg snarveien over jordet, alltid snarveien over jordet. Opp trappa til DPS-inngangen og inn i gangen og venterommet, som jeg ikke har lagt merke til at lukter institusjon, sånn som Andreas mener at det gjør, men som jeg kommer til å være ekstra oppmerksom på neste gang jeg er der. Og der Andreas går opp i andre etasje går jeg ned i kjelleren. Og sånn som Andreas kanskje ville gjort, kjenner jeg litt ekstra på det å gå forbi det vanlige venterommet og ned til venterommet for de med ”seriøse” problemer. Ikke være en av dem som ”bare” skal raskere tilbake i jobb, men som har behov for langsiktig hjelp.

Helga Flatland setter virkelig fingeren på et problem med denne generasjonen, glasurgenerasjonen. Hun belyser diagnosesamfunnet så intenst og troverdig, at når man leser om Andreas, vet man at denne personen finnes der ute. Andreas omfavner diagnosen sin, og skal analysere og tolke hver minste hendelse i livet som kan ha forårsaket den. Som i et av møtene mellom han og Bjørnar:

Jeg beskriver et sinne, et raseri, som vokser seg stort og deilig mens jeg snakker, det avløses av en slags sorg, skam, alle følelsene blander seg, og jeg fester dem på Kristin, plasserer dem der hos henne, så kan hun ha det så godt, for det må jo være hun som har ødelagt meg, ødelagt tilknytnigsmønstrene mine, ødelagt for Hanna og meg, det er selvsagt derfor ting går til helvete mellom oss nå, fordi jeg er forvaklet og ødelagt, og har jeg noen sinne egentlig klart å være ordentlig nær henne? s. 66

Vingebelastning

Samtidig som jeg kjenner meg igjen i mange av tankene og følelsene til Andreas, klarer jeg ikke la være innimellom å irritere meg over han. Han bedriver i stor grad ansvarsfraskrivelse, og skal henge alt som er galt i livet hans og med han selv på ytre hendelser. Han overanalyserer, og psykologen hans blir en allviter og et orakel som har svaret på alt. Han lar seg oppsluke av sin egen lidelse, kanskje i et forsøk på å finne tilbake til seg selv, men når alt han ser er sykdom er det vanskelig å lykkes i det prosjektet. Og når alt kommer til alt handler det meste om å bli forstått, om å finne plassen sin, samtidig som man skal oppfylle alle de kravene som blir stilt, men kanskje aller mest å kunne gi litt faen i dem.

Jeg er glad for at min Bjørnar ikke er som Andreas’ Bjørnar og jeg er glad for at kun én lege har foreslått medisiner så langt i min psykehistorie, hun var fra Øst-Europa en plass og jeg mistenker at de har et litt annet forhold til piller enn det vi har her til lands. Likevel klarer jeg ikke å la være å lure på hvor like jeg og Andreas faktisk er (også var det dette med navlebeskuing da), og om min egen kamp er like håpløs som hans. Kan det hende at min egen psykiske sykdom bunner i at jeg ikke er så vellykket og lykkelig som det jeg hadde forventa av meg selv og det samfunnet rundt meg har lagt opp til? For når man får alle muligheter til å kunne bli det man vil må det jo være noe stort, må det ikke?

Er det ikke snart på tide å slutte automatisk å tenke at å bli ”det du vil” skal innbefatte noe kreativt eller ”noe med media”? Kan det snart bli greit å ta yrkesfag og fortsatt ha all grunn til å føle seg vellykket og fornøyd med livet? Vi som har vokst opp i denne generasjonen har alle forutsetninger for å leve lykkelige liv, men når vi føler at vi ikke får det, blir det ofte mistolket som psykisk sykdom. Når skal vi innse at det er greit å ikke alltid være 100% lykkelig?

Vingebelastning har virkelig fått meg til å betrakte denne generasjonen fra utsida, dens forutsetninger og forventninger til livet. Ikke minst med meg selv som midtpunkt og et prakteksemplar på den problemstillingen Flatland belyser i boka. Og når Helga Flatland skriver så godt og levende som det hun gjør, klarer jeg å overse at hun bruker ”i forhold til” feil (selv om jeg kan se for meg at NAV fort gjør den samme feilen (s.170), trenger ikke forfatteren gjenta den), at løping som terapi er skikkelig oppbrukt (hva med sykling eller svømming?), og mitt helt personlige irritasjonsmoment i at jeg ikke har sett en eneste flippover på Vinderen DPS (de har tusjtavler).

Karoline
Jeg har jobbet i ARK Bokhandel siden 2009, og har en mastergrad i litteraturformidling fra Universitetet i Oslo. Jeg prøver å lese bøker i forskjellige sjangre, men ender altfor ofte opp med samtidsromaner av norske forfattere.

1 kommentar

Leave a Response